På fabrikken

av Hans Børli (1918-1989)

Jeg hører ikke heime
på fabrikker.
Jeg er ikke venn
av stålet.

Maskinenes metalliske larm
vekker ingen gjenklang
i hjertet mitt.
Nei, den splintrer stillheten i meg -
som stein i speilglass.

Aksler og olje.
Balataremmers jag
under støvgrått reisverk
Menn med automatiske bevegelser
og drept ro i øynene -

alt fyller meg med angst,
alt jager meg mot skogene.

Stillhet
og linnèa i dogg
og logne vatn
med lommeskrik i vikene -
minnet om disse ting
kommer til meg under svinghjulene,
kommer til meg
med tause krav.

Jeg er ikke venn
av stålet.
Gjenferd av fedre
i tusen ledd
trår gjennom hjertet mitt
stier mot ødet og stillheten

Vist 103 ganger. Følges av 2 personer.

Kommentarer

En periode jobbet Børli i Oslo, han hadde vel behov for litt bedre inntekt enn det han kunne få som skogsarbeider. Siden han ikke hadde noen formell utdanning, ble det fabrikkarbeid o.l han fikk. En intens mistrivsel følte han mellom disse klirrende maskinene og larmen fra stålet. Et gripende dikt, synes jeg.

Ja, veldig sterkt dikt…og jeg forstår han SÅ godt. Da jeg var barn og var med Mor til Oslo kikket jeg i skrekk på all asfalten, og de grå bygårdene og syntes fryktelig synd på alle barn som måtte bo i dette grå, trøstesløse…

Annonse

Nye bilder