Viser arkivet for november, 2015

Det är vackrast när det skymmer

av Pär Lagerkvist (1891-1974)

Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra —
ensam, utan spår.

Gråsoner

av Rolf Jacobsen (1907-1994)

(Painting: Robin Mead)

Dagen skal du ikke tro på.
Natten er en liten død.
Det er i halvlyset vi har livet vårt.

Da flyr tankene høyt som fuglene,
Da lyser farvene. Da er fuglene gladest.
Kveldene er store når du er ung.

Daggryet er de gamles glede.
Paradisstjernen Jorden lar dagen begynne
østenfor øst, ved Fidji.
Først tindrer det til i Fujijamas sne,
så i Mount Everest, og sist
i det blå Aconcagua.

Daler og sletteland kommer tilslutt.
Med kveldene er det motsatt.
Da må fjellene vente.

Daggryet og skumringen.
Gråsonene må du være
nøye med. Konturene av et ansikt.
Kinnbenene i livet ditt,
ser du klarere da.

Sangene i mørket.

Inne i mørket
der det nettopp var et trygt sted
å drømme.
Trenger ord seg inn.

Skarpe,
og drepende
som maskingeværsalver.
Og jeg,
aleine
med krigen
rungende i ørene.

Jeg kan ikke flykte.
Jeg er fanget her
bak ordene
som fyker
som harde prosjektiler
mot veggene
og rikosjerer
mot døra mi.

Mine bønner
drukner
i våpenlarmen.
Ingen guder hører

Inne i mørket
er jeg
aleine
i krigen.
Med lukkede øyne,
og hendene for ørene.

Da synger jeg.
Stenger krigen ute
med alle sangene jeg kan.
Hodet fylles av toner
de flyter inn i hodet,
og ut
i rommet.

Margrete Munthe,
skolesangboka,
salmer,
julesanger.

Bare meg
aleine
i natten,
og sangene
inne i mørket.

Hanne 2015

Photo Allposter

William Blake

av Olav H. Hauge (1908-1994)

Kva er dette for ein trompet
som kling so høgt
i morgonsoli,
kva røyst er dette
som talar
so djervt
og vekkjande?

Tiger, engel,
løynd glør
elden din,
vengene falda
til fjøral gang.
Eg har lenge
høyrt deg på jordi
skilleg, klårt -
millom håse lurar og stutabrøl.

Bergensminne

av Cecilie Løveid (1951-

Jeg vet ikke hvilken buekorpsgutt
som hadde stått ved hennes side,
tatt henne med inn i kjærligheten.
Hvem det var som forsvant i mengden alle forsvinner i.

Den første marsjen
han trommet mot husveggen den våren
forsvant.
Den siste sangen de skrålte bak bosspannene
er også borte.
Men slik er det jo
sånne sanger holder bare én sommer.

Fanebæreren går
to ganger frem
og to ganger tilbake
med senket fane.

La oss være fornuftige
som forfatterne i antikken;
rive tragedien fra hverandre
mens vi danser, drikker og glemmer.
Eller som bergenserne;
finne De Dummes Sten
synge nystemt
og la sorgen forgå.

Snøsong

av Jon Fosse (1959-

Det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjarta blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

Haustkveld

av Olav H. Hauge (1908-1994)

Haustnotti kjem or aude
fjellvidder ned,
skrymtar imillom snaude
sprikjande tre;
hangande, klaka blad
ringlar i vind -
Foss burtanfjords ein stad;
nysnjo på tind.

Gluggopi måneskiva
kjem fram og glor -
almkruna tek til å leva,
isflotr på fjord;
månen i nysnjo-rondi
glid bak ei sky -
audsleg som fyrr ligg strondi,
meir myrk og lyd.

Votn svartnar, og dulde
botnar søkk -
Upp stig i snjo og kulde
Vassfjøro døkk;
kaldsnoen kjem or gjeli,
takom-til sus -
og dunk av tust på tili
i gråe hus.

Stjernor vindhøgg mot vøter*…
Atter mi sjel
eismal einsemdi møter
til haustkløkt spel:
Vatn klunkar under is,
idar i svell -
klagande vindul ris
langt uti fjell.

Seinhaust og frost og naud
ribbar kvar grand
soli og våren baud
hungrande mann,
strøyr for vind, slær i klake
alt sumarjugl;
einast audni tilbake,
snautt nok ein fugl.

Kulde og snjo og myrke
kvelver på jord
jøklut dauding-kyrkje
med stjernekor.
Hug, du som dregst mot død,
frys imot kveld,
søkjer attende til
eigen eld.

(*vøter:= vinter)

Fra diktsamlingen “Glør i oska” 1946.

Døden betyr ikke så mye.

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg – dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det – uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra..

Henry Scott Holland 1847-1918
Prest.

Foto. Hanne T Ringstad

Lik meg når jeg er teit!

av Henrik Mestad (1964-

Lik meg når jeg er teit
ikke bare
når jeg åpner verandadøra
og viser deg bilder av meg sjæl
i heldige øyeblikk.

Lik meg når jeg er teit
så skal du få være med
opp på rommet, og så
skal vi bare sitte der
å kjede oss.

Og hvis det kommer noen
og jeg tilfeldigvis er litt johann
og kanskje bommer litt på humoren
så skal du like meg for det!

Da skal jeg begynne å snakke
om kjærlighet.

Håpet~ i dine drøymar.

Eg skulle ynskje
at eg kunne fygje deg fram
i dine drøymar i natt.

Væra der
med deg på din reise.

Eller ljoset
ljoset som viser vegen fram.

Eg skulle ynskje
at eg kunne væra med deg på reisa
og væra håpet som viser veg.

H.Myrane

Ekkoet ~ mine tanker i skogen

Om du bare kunne høyre
tankene i skogen.

Orda mine
orda som blir til ekkoet i skogen.

Høyrer du det?

Det er bare meg du høyrer
tankene mine
tankene som blir til ekkoet i skogen.

H.Myrane

Gutten

av Knut Hamsun (1859-1952)

Han kom så evig bortefra en øde verden hvit
hvor alting lå med unævnt navn og tiet.
Det hang en vei hos stjærnerne, den fulgte han hit
hvor liv og lys og lyde,
hvor under efter under lå og biet.

Et år er gåt. Han skjønner velsignet mange ord,
- og det er bare riktig små som dier!
Nu stiger land for øinene, i sigte er en jord
hvor livets røster kalder
hvor guld og synd og blomster står og bier.

Rimet skog

av Knut Hamsun (1859-1952)

Men hvor er alle fugler små
og hvor er jeg selv kommet hen?
Midt i en sølvmineverden jeg står
hvor intet kommer og intet går
og intet i verden hænder.
Jeg sitter og kjender mig ikke igjen
hvorhelst jeg mit øie vender.

Så kom han til en skog av sølv – -
slik lydde et æventyr.
Her hviler en sang i flimmer og flor
som sunget isand av et stjærnekor.
Å kom jeg som yngling herover
at stenbinde trollet, det snedige dyr,
og vække en møi som sover!

Nu smiler jeg av æventyr
og alder har gjort mig vis.
Før trådte jeg jorden så ødselt og ungt,
nu løfter jeg foten så aldrende tungt
men hjærtet – hjærtet vil ile.
Jeg drives av ild og bindes av is
og finder mig ingen hvile.

Det slår et gys på verden ned
som foran et åndefang.
Et pust gjennom skogens sølvbroderi,
det var som en løve som strøk forbi
trædende lydløst med poten.
Det var vel en gud på sin aftengang.
Og skogen bævet på roten.

Ser Du ~ rådyra som dansar.

Ser du
rådyra som dansar
villt ikring.

Villt ikring
flyg dei villt
hit og dit.

Ser du
det er glede.

Ein kjenner blodet susar
gjennom årer
og at hjartet varmar.

Ser du
det er rådyra som dansar
villt ikring der.

H.Myrane