Viser arkivet for mai, 2016

A Poison Tree

I was angry with my friend:
I told my wrath, my wrath did end.
I was angry with my foe:
I told it not, my wrath did grow.

And I watered it in fears,
Night and morning with my tears:
And I sunned it with smiles,
And with soft deceitful wiles.

And it grew both day and night
Till it bore an apple bright;
And my foe beheld it shine,
And he knew that it was mine,

And into my garden stole;
When the night had veiled the pole:
In the morning glad I see
My foe outstretched beneath the tree.

William Blake (1757-1827)

Eksentrisk kar, denne Blake.

Til ..

av Jakob Sande (1906-67)

Hjarte mitt fylt av deg.
hugen min trylt av deg,
i meg du er.
Trøytt under dagens bør,
sveipt under draumeslør.
du er meg nær.

Gøym meg i armen din,
stryk over hår og kinn,
sei du er mi!

Barndommens bleike vår,
hungrande ungdomsår
stilt går forbi,

Opn dine auge att!
Blå som ei månenatt
ser eg dei no.
Dogga av draum dei er,
sloknande stjerner der
stilt går til ro.

Sansevill brenner eg ,
håret ditt kjenner eg.
mjukt mot mitt kinn,
villjen din bøyer seg.
munnen din tøyer seg
tyst i mot min.

Evige undermakt,
alt er deg underlagt,
dagen din renn.
Eld du som nærer oss,
eld du som tærer oss,
brenn!

-

Fant dette vakre diktet et annet sted på nettet, og “låner” det hit. Mange får sikkert minner og assosiasjoner ved å lese det ….

Takk for våren,

den har vært spesielt deilig og kjærkommen i år, føler jeg! Nesten vemodig at denne aller vakreste tiden går mot slutten. Men juni er jo den første sommermåneden, og den er også deilig. Husker jeg alltid tok sommerferien min i juni mens jeg var i jobb, både fordi jeg elsket den nyfødte ferske sommeren og for å unngå turiststrømmen (jeg og min datter pleide å reise fra Bergen i ferien og over til Vestfold der min familie bodde).

Jeg linker til Nordahl Griegs koselige junidikt, og ønsker alle en god sommer!

The Fly

Little fly
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away. Am not I
A fly like thee?
Or art thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and health
And the want
Of thought is death

Then am I
A happy fly
If I live,
Or if I die.

William Blake (1757-1827)

. . . men det er egentlig ikke den William Blake jeg er “ute etter”. Har nettopp lest en roman av en William J. Blake, funnet innerst i en støvet bokhylle i heimen. Den heter “Maleren og kvinnen” (“The Painter and The Lady”), hvor handlingen er lagt til 1930-tallets Frankrike. Ganske spennende og dramatisk bok – men jeg finner altså ingen opplysninger om forfatteren noe sted.

En støvet sak til: “Våren, livet og kjærligheten” (“Vita Satan”) av Elsa af Trolle. Svenske forhold, utbruddet av 2. verdenskrig – litt klissete kjærlighetshistorie, men nydelige naturskildringer.

Jeg finner ingen litteratursoner som er aktive på Origo, derfor spør jeg her – hvor det tydelig finnes medlemmer som verdsetter alle typer litteratur: Kan noen gi opplysninger om de to “støvete” forfatterne Blake og af Trolle?

Beauty - truth

av Emily Dickinson (1830-86)

I died for beauty but was scarce
Adjusted in the tomb,
When one who died for truth was lain
In an adjoining room.

He questioned softly why I failed?
‘For beauty,’ I replied.
‘And I for truth, the two are one;
We brethren are,’ he said.

And so, as kinsmen met a night,
We talked between the rooms,
Until the moss had reached our lips,
And covered up our names.

Den navnløse

av Hans Børli (1918-89)

Kristendommen – tja,
den kan være temmelig lunken.
Som lukten av prestefis
i sakristiet.

Alt dette ulne Jesus-pratet
har gjort Vårherre til
en tannlaus gammel gubbe
som lever på kår hos Sønnen.

Er det rett å ta lynet ut av Jehovas
hånd
på denne snakkesalige måten? Nei -
den som alltid ferdes til fots
under åpen himmel, den som
skjelver for tordenværets velde,
slåss mot vinterstormene,
lytter ved sommerengene,
han aner en høgere guddom:
Den ansiktsløse, Den navnløse
som bor i boliger av lys
der du må legge av deg din menneskeham
ved porten før du trår inn,
slik husmennene i gamle dager
måtte kippe av seg de jordete skoene
før de gikk inn til husbonden.

Det er ikke mulig for oss mennesker
å uttale Den navnløses navn
fordi vi har ord
og tunge.

Til Hans

Nesten
som grågåsa di

Mor og Far
tre unger
trippende ned mot sjøen

der sola sildrer i vårstort vann
begynner livet
på nytt

og stivt grønt grass
gror hver vår
over glemte
graver

Hanne 2016

Gennemlyst

av Pia Tafdrup (1952- )

Et blik er gået tabt,
et blik, der forbandt
dit væsen med mit.
Dit blik har båret mit med sig
fra jeg slog øjnene op, det ved jeg.
De øjeblikke, vi så hinanden,
skal vi ikke indhente igen,
men dit blik
fragter jeg stadig med mig.
Siden din død
er det blevet set af mange,
ligesom jeg hos mine børn
genkender det i lynglimt,
ser, at det trænger igennem
til andre mulige liv.

-

Dette diktet står i Dagbladets artikkel om Ulvik Poesifestival som jeg ofte har håpet å kunne være med på, men aldri har fått til å klaffe …

Amalie Skram

av Helge Rode (1870-1937)

Syg af sin egen og Alverdens Kummer!
Der døde ikke en, – der døde mange,
saa mange, som det vilde Hjerte rummer,
- Nu kom den dybe Stilhed, der gør bange,
en Stilhed, som naar tusind Skrig forstummer.

Alle, alle maatte hun tage
ind i sin Vrede, ind i sin Klage.
Hun maatte, hun maatte
følge deres Fodtrin, der hvor de traadte,
se dem i Vilse, snuble og falde.
Alle!

Hun maatte, hun maatte
fatte deres Sjæle, se dem staa blotte,
se dem staa nøgne
for sine Øjne.

Hun maatte, hun maatte,
og hun stirrede og græd
over Menneskenes Sæd.
Hun sørged i sit Moderhjerte, sjælesyg og ræd
over al den Fortræd.

Hun maatte, hun maatte
kende deres Armod og deres Drømmeslotte,
ane dem, undfange dem og saa med Smerte føde dem,
leve deres Livsdag til Ende og døde dem.

Hun stirrede og græd
over Menneskenes Sæd
over al denne Ve,
som hun maatte se.
Hun stirrede og græd over al denne Ve,
som maatte, maatte ske.

Ak, disse dybe Skove i deres mørke Vildhed!
Derinde risled Strømme af Varme og Mildhed.

Aa det er godt at dø,
at hvile stille i Verdens Midte!
mens Livets Stemmer, Hvisken, Raab
af Had og Løgn, af Frygt og Haab
og Skrig i bitter Smerte,
stiger og hvælver en Gravfredskuppel
over det døde Hjerte.

Velkommen, skjønne mai!

Johan Ludvig Runebergs velkomstdikt til mai kan leses her