Viser arkivet for stikkord tussmørket

Som sommerfugler i tussmørket

Gresset bølger i vinden,
Lik havet legger det seg flatt
Reiser seg og strekker spinkle strå mot himmelen
-når vindbølgen fører an i dansen.
Ospebladene ringler og synger
– et orkester der engen slutter ved skogkanten
som svaier i dust solskinn.
Alvedans.
Ut fra det dypgrønne mørket kom de.
- gjennomskinnelige, lik sommerfugler i tussmørket
der borte ved trestammene.

Vinker mot meg, glir tilbake og blir til blomsterstøv
- mens vinden spiller i overdådig glede
over alt den berører i sin egen dans.
Kom, synger den mot meg
- kom, synger alvene som igjen tar form
og drysser skogsstjerner fra sine åpne hender
- hvor duggdråper, som små glitrende diamanter
bevrer i hvite kronblader, flagrende gjennom vinden
- legger seg i mitt hår og på min hud.

Lukten fra skogen trenger inn i hjertet
- drar meg mot Eventyrlandet innenfor
der sansene råder.
Bak meg ligger den verden hvor få tror på
-en annen verden.
Hvor alver danser i kjærlighet og vil dele
-sin dimensjon, med de som slipper taket
i illusjonen om denne verden vi ser med våre syv sanser
- er alt som er.